tirsdag 18. november 2008

Shiva.


Nå har jeg mimret noen timer over Shiva, Schæferen vi fikk i 1982. Har bladd i gamle album og skannet bilder. Har skikkelig kost meg! Shiva var liksom vår "førstefødte"! En utrolig snill hund! Jeg som sprang og gjemte meg bak huset når jeg så en shcæfer som barn, hadde plutselig en i sengen! (Ja hun skulle ikke ligge der, men...)
Det var Oddvar sitt høyeste ønske med schæfer, så da så. Hehe, men jeg var like glad i hun!

Her er Shiva og broren Paco. Er ikke helt siker på hvem som er hvem jeg..hihi. Vi fikk de 3. juledag- 82. Da var de 3 og 1/2 mnd. Fetteren min hadde Paco, så de to var mye og ofte sammen. Shiva hadde fått seg en knekk på halen og kunne ikke brukes til utstilling. Men vi ønsket oss en kosehund og det fikk vi!
Min fetter og Paco bodde hos oss de første dagene, og vi tok nok feil hund mer enn en gang. Oppdaget gjerne feilen når "Shiva" prøvde å lette på foten og skulle skvette litt... Obs -feil hund!

Shiva og meg!

Gøy med pinner i snøen! Var faktisk leken hele livet Shiva!

Leker med vann-bøtte. - Oi vannet ble borte...?

Shiva og ungene vokste opp i sammen, og ble kjempegode venner!

Tina ville sitte på "fanget" til Shiva, og han lå helt rolig. Men så hadde hun jo mat i hånden da...

Nå ungene var ferdig med bassenget la plutselig Shiva seg oppi! Hehe, det var nok skikkelig varmt den dagen!

En god klem! 1995.

Den dagen vi måtte ta farvel med Shiva, var en forferdelig dag. 16 juni 1997. Shiva var 14 1/2 år. Bare tenk dere å måtte fortelle ungene på 10 og 12 om avgjørelsen vi var nødt til å ta!!!Kommer vel aldri helt over det. Jeg ville ikke ha hund igjen...for de døde jo bare...

Men heldigvis kom det en dag hvor jeg forandret mening. Og det skal jeg fortelle om en annen dag. Nå må jeg gjøre noe "fornuftig! (Hehe..les jobbe litt i huset!)

Takk for at dere ville "høre" på meg! Det var godt å fortelle om hun!

- Vi savner deg Shiva!

12 kommentarer:

naturglede/Randi Lind sa...

Ikke lett å skilles fra en venn, selv om vennen er et dyr. Koselig du legger det ut og forteller, for det sier mye om deg også. Jeg oppfatter deg som omsorgsfull:)Nå har jeg tittet litt både her og der hos deg. Rekker dessverre ikke med alt om dagen. Annet må prioriteres også.Takk for titten:)

~♥~ Monica S sa...

Å så fiiin!

Ja, eg gler meg ikkje akkurat til den dagen kjem at vi skal mysse Lexi heller... huff!

Håper du la merke til at jeg har lagt inn TO innlegg siste dagene!!
Sjekk innom og se "takke-talen!"

Monica

Brit. (lille meg) sa...

Jeg har aldri hatt hund, for jeg har hundeskrekk, selv om jeg var verre før. Som barn ble jeg vettskremt av en nabohund, og det har jeg aldri glemt siden.
Flotte bilder av barna og hunden, og av deg og hunden! Jeg skjønner at du savner henne. På gården hvor vi bodde, hadde vi katter. Den eldste ble 13 år, han var som et familiemedlem. Mannen min brukte vanligvis å ta livet av kattene selv, men denne måtte han få en nabo til å forbarme seg over. Pusen fikk kreft, og tok ikke til seg mat på slutten. Han begynte også å tisse inne, det hadde han aldri gjort før.
Vi hadde ikke katt etter det. det var nok mest fordi vi hadde planlagt å selge gården. Det passer ikke så godt med katt her, de har ingen steder å stikke seg bort. Og så er det for farlig. Bilene er så nære.
Takk for at du delte denne historien.

Petunia sa...

Herlig fortalt og herlige bilder:) Mitt hjerte har tilhørt schæfer i alle år og det kan godt være at det blir det en gang igjen også.
Har alltid ønsket meg en langhåret rusk.
Jeg ble litt nysgjerrig på det siste bildet. Gutten der, er det en av dine? Han ligner slik på en jeg kjenner som bodde oppe i gaten der dere bor nå. Faren drev forresten med schæferoppdret.
Ha en flott tirsdagkveld. Gleder meg til å lese mer om dyrene dine.
Det bringer frem mange minner å sitte slik og skanne gamle bilder, gjør det ikke?

Anne-Berit sa...

For en nydelig hund,kan tenke meg at du savner henne.Det er utrolig trist å måtte ta farvel med en god venn og familiemedlem som en hund jo er,har vært gjennom det flere ganger,og det er like vondt hver gang.Men når livet ikke er det beste lenger,da er det den siste tjenesten man kan gjøre for dem,å la dem få slippe.
Ønsker deg en fin kveld!

Steinbokkjen ;o) sa...

Ååååå så fint innlegg! No vatt eg og i mimrehumør - frå eg va liten og i maaaange mange år hadde me ein hond m namnet Sheeba - nesten Shiva... hm..
Koooz deg med gode minne og nye glede.
Ha ei vidonderle veka ;o)
klem

Tuuusen tusen takk for go ord t meg! Du e gull go du!

Kate-Marita Pettersen sa...

Takk for mimrestund med masse flotte bilder sammen med deg:) For en nyyydelig hund, ja kan bare tenke meg til at det måtte være fryktelig å ta farvel..
Ønsker deg ei fortsatt fin uke.
Klem fra Kate:)

Turid sa...

En rørende historie du deler med oss.
Blir liksom litt mere kjent med deg etter å ha lest dette.
Har også vokst opp med dyr, har selv nå i voksen alder tre hunder , to border collie og en alaska huskey , som bor ute, i tillegg har vi to katter.
Det er alltid vondt a kvitte seg med dyra, alle har sin personlighet og en blir utrolig glad i de.....det er som om veggen er borte når en er nødt for å avlive de.
Du får ha en god dag.

Anonym sa...

Så vakkert innlegg. Vi hadde schæfere i barndomsheimen - så nå ble jeg nostalgisk.Kloke, vakre hunder. Et privilegium å få vokse opp sammen med. Takk som delte dette. Fortsatt fin dag:) Klemmer**

GAWO sa...

Et koselig innlegg å lese. Jeg har i likhet med deg også hatt hund og syntes det var utrolig leit å bli uten. Heldigvis har jeg mange mange gode minner. Og gjennom 13 år blir det mange bilder også :-)
Artig å se dine bilder her. Jeg hadde aldri min hund i sengen selv om lysten var der. Men en rugg på 52 kg tok liksom all plass :-)

Turid sa...

Så koselig med alle disse fine kommentarene fra dere!

Og til alles opplysning så hadde Shiva egen kurv også. Var som regel bare oppi sengen for litt kos om kvelden og morningen. Særlig i helgene.
Hehe. Enig med deg Gawo, 52 kg hund ruver sikkert litt! :)

Nikoline sa...

Dette var eit koseleg innlegg som vekte minner..me har hatt 3 schæfera(berre hannhundar)og like forferdeleg er det kvar gong dei døyr.Det var sertifiserte lavinehundar så det var mykje arbeid med dei og ein måtte vera på "vakt" heile døgeret.Men utanom trening og kursing var det mykje kos med dei :o)
Men du..hvis ikkje dukane var strokne ok klare før veslejulaftan... då hadde det vore panikk her hjå meg...
Ha ein strålande dag!