søndag 30. november 2008

Advent.

Tenn lys
Et lys skal brenne
For denne lille jord
Den blanke himmelstjerne
Der vi og alle bor
Må alle dele håpet
Så gode ting kan skje
Må jord og himmel møtes
Et lys er tent for det.

Klar for advent!


Har vært på julemesse, og kom hjem med denne fine glassnissen!

http://www.youtube.com/watch?v=qNzt9UGNNWs
Fikk ikke til å legge inn videoen fra YouTube, men her er linken hvis dere vil høre Tenn lys!

fredag 28. november 2008

Utfordring = avsløringer!

Nei jeg slapp ikke unna jeg heller...hihi. Jeg har blitt utfordret av Monica S
Acinom Evats til å fortelle 7 ting om meg selv. Må jo prøve å finne noe dere ikke allerede vet da...
Måtte legge hodet litt i bløt, og her kommer noen "avsløringer" om meg:

1 - På slutten av 70 tallet ble jeg medeier av denne Folkevognbussen. Vi var 5 eiere som pusset den opp og innredet den. Fra forbokstavene våre fikk den navnet J-O-L-A-T. Egen Jolat-sang hadde vi også. Det ble noen flotte turer på kryss og tvers i Norge, Sverige, Danmark og England med Jolaten. Men her står den avskiltet og klar til opphøgging! Snufs!


2 - På 80 tallet laget jeg en reklametekst på melodi, i en konkurranse fra Ekko og Stabburet. Vant keyboard og 3 kursbøker! Jippi!


3 - Jeg kan tegnspråk! Har jobbet med døve i 10 år!


4 - Har mimet på en cd! Hehe... Er jo glad i sang og musikk, så meg og mannen begynte i kor. Egentlig kjempekjekt, men eg fikk liksom ikke "lyd" på. Hørte jo ikke min egen stemme... Akkurat da skulle koret kore på en CD med Proffene. Jeg turde ikke synge ut...så da bare mimet jeg. (Hysj ikke si det til noen, de andre tror jeg sang! Dere skjønner sikkert hvorfor jeg sluttet i koret...)


5 - Har skrevet en barne-ungdomsbok. Men den har aldri blitt utgitt. Hehe. Sendte den til 2 forlag, fikk høre at den hadde de rette elementer, men manglet "noe". Så nå ligger den langt inne i et skap mens jeg venter på at "noe" skal dukke opp...


6- Har vært flyktningeguide i 1 år. Var bla så heldig å få være med når Liberia for første gang feiret nasjonaldagen sin her i Bergen. 26 juli 2005. Mannen min og jeg var de eneste norske. Det var en fin opplevelse!




7 . Hjelp jeg har flyskrekk! Og derfor har jeg aldri vært i Syden. Men det er ikke noe savn egentlig...

Dett var dett! Og er der noen som ennå ikke har blitt utfordret...så er de det nå!!!

torsdag 27. november 2008

Hurra for i dag!

Hipp hipp hurra for vår datter som fyller 24 år i dag!
Og for sønnen vår som dimmer i dag!

I dag blir det kake!


Her får hun en liten nuss av sønnen sin.

I januar var onkel hjemme på sin første perm!

tirsdag 25. november 2008

Joey, en hippie fra Osterøy.

Ja jeg ville jo ikke ha hund igjen.
Men de siste åren vi hadde Shiva tullet vi med at hun skulle komme igjen som Cocker Spaniel etter 5år. I 2002 hadde jeg en merkelig drøm, drømte om Shiva, og hun fortalte meg at hun bodde et annet sted, men det var oss hun ville bo hos... Etter det kontaktet vi Fant, omplassering av hunder, og fylte ut div skjemaer.

Og 14 januar 2003 ringte de seint på kvelden og spurte om vi kunne ta imot en cocker... det var litt krise... Vi kjørte og hilste på den halv 10 om kvelden, og tok han med oss hjem. De som da hadde hatt han i 3 uker, hadde fått klager av naboene for han bjeffet når han var alene, og de bodde i blokk. Jenten der i huset hadde gitt han navnet Joey etter Joey i Friends. Joey var blit funnet av falken på Osterøy i midten av desember. (Har hørt siden at det var mulig det var på Os?) Så hadde Fant tatt han, og så dette hjemmet, og nå oss. Stakker han var litt engstelig og urolig.
Ser litt molefonken ut her...


Men snart "smilte" han fra øre til øre, og ble en skikkelig glad og lystig hund. Og utrolig snill og rolig! Men har fremdeles separsjonsangst. Så han er med oss overalt. Alder ble anslått til 4-5 år. Ren rase eller ikke, det er det samme for oss.


Elsker å base i snøen. Men det blir litt tungt å gå langt i kram snø.



Han bare elsker båtlivet. Når vi fisker lyder han som en Måke...hele tiden! Han elsker å kjøre bil og å bade, og spise. Fiskekaker, pannekaker, gulerøtter kort sagt alt!



Her poserer han ute i marinaen.


Nå er han vel rundt 10-11 år, så nå er det godt med en ekstra hvil. Her koser han seg i Morten sin stol for halvannet år siden. Hadde ikke lov, men jeg bare "måtte" ta et bilde før jeg kastet han utav...hehe..

(PS. Vi tror ikke seriøst at Shiva er tilbake, det er bare noe vi tuller med.)

mandag 24. november 2008

Så var det kaninene sin tur.

Familien ønsket hund igjen, men ikke jeg. Tilslutt gikk jeg med på å få kanin. Så i juli -98 kom vi hjem med et lite nøste på 5 uker , bare 305g. Og siden han var av typen Hermelin, fikk han navnet Herman.


Ungene syns det var stas!

Vokste fort! Men dessverre ,etter bare 1 år fikk han problemer med magen og døde tidlig en lørdagsmorgen! Veldig trist!!!
Vi var jo ikke blitt lei av kaniner på så kort tid, så noen mnd etter at Herman var død, kjøpte vi like godt to dvergveddere. Så har vi litt å gå på tenkte vi... (huffda) Hehe.

Her sitter Snoopy. De svarte "rosinene", er ikke rosiner...


Og dette trodde vi var jenten, så hun fikk navnet Alfa. Men da de begynte å sloss, skjønte vi at det var to gutter. Begge ble kastrert og Alfa ble Alfegutten. Offisielt, men ble kalt Alfa til han døde.

Alfagutten. Glad i mat, og tålte det meste. Når vi ristet på esken med "gulrotdrops", kom de begge to. Men han var veldig engstelig og litt utrygg. Når fremmende kom for å hilse lå han lengst inne i buret.

Snoopy som dere ser, var litt mere nysjerrig og sosial. Men tålte ikke all mat, så han gikk noen år på hamstermat.


Siden de fremdeles sloss, måtte de ha hver sitt bur. Men ute på terrassen kunne de få løpe litt i lag. Ser ut som om de er beste venner her, men kan love dere at få sekunder etterpå måtte vi skille de.


De ble gode venner med Joey, særlig Snoopy som spaserte rundt og under han som ingenting. Og Joey elsket gulrotdropsene deres! Og når jeg gikk ned med vanlig gulrot til de, måtte den alltid deles i 3, for Joey var med.


Lille Morty fikk akkurat bli litt kjent med de også.
I år døde dessverre begge to. Alfa 21.februar, og Snoopy 1. juli. De ble ca 8 1/2 år gamle.
Etter så mange år med kanin er det tomt etter de. Savner trampingen, men ikke om natten, og jippi hoppene og raslingen nede i burene...

lørdag 22. november 2008

Den gladaste dama


Dette innlegget ble helt anderledes enn jeg tenkte på forhånd. Jeg syns denne sangen til Herborg Kråkevik er så nydelig. Tenkte jeg ville dele de fine ordene med dere. Så ser jeg i tekst-heftet at sangen er skrevet til en dame som hette Ingrid Wiggen. Slo opp på nettet og fant masse om denne fantastiske damen som dessverre døde 31. mars i år, 34 år gammel.

Denne nydelige sangen har Herborg Kråkevik skrevet …til Ingrid.

Den gladaste dama

Ho lever kvar dag som om den var den siste
Ho smiler som om det var noko ho visste
Og køyrer ho bil, så er det ein rosa
Ho les berre dikt, har’kje stunder til prosa
Ho treng ikkje planleggja tur nummer to
Når ho er på den fyrste
Nei, ho gler seg til no
Og ho kler seg i festkjolen måndag til fredag
For ho kjenner ein frist og ho kallar han d-dag

Ho er den gladaste dama eg kjenner
Ho strålar som om ho var tent
Ho sydar og boblar og brenner
Frå ei kjelda eg aldri har kjent
Ho er den gladaste dama eg kjenner
Eit makalaust menneskesinn
Men ho teljer sine dagar,
Sine timar og minutt
For ho veit;
Ein dag er det slutt

Ho minnar oss om at me må vera glade
Og takksame uansett korleis me har det
Om vinden som vaiar i voldsomme tre
Eit alvor me alle må leva med;
Me har dette livet, ein dag og eit år
Me får våre perler og me får våre sår
Me har ikkje lov til å gå her og deppa
Me har ikkje lov til å ynskja å sleppa

Rommet er kaldt
Kvitt overalt
Systre som steller
Vener som gret
Veit at det kjem
Veit det er nære
...

Ingrid Wiggen var jenta som klarte å hjelpe andre kreftrammede samtidig som hun selv kjempet mot sykdommen. "Lyset" er sluknet, men minnene om jenta i den rosa minien vil vare evig.

Sommeren 2006 tok en liten gjeng initiativet til å samle inn penger for å kjøpe en bil til sin kreftsyke venninne, Ingrid Wiggen. Nærmere 200.000 kroner ble samlet inn. Vennene kjøpte en rosa Mini One. I tillegg kunne aksjonen overrekke en sjekk på 30.000 kroner til Kreftforeningens Rosa sløyfe-aksjon.Tanken var at Ingrid skulle bruke bilen så lenge hun trengte den. Deretter skulle bilen selges, og pengene gis videre til Kreftforeningens Rosa sløyfe-aksjon.
Bildet av "gladjenten" i snøen, er datteren min i fjor vinter!

Ny utmerking.

Tusen tusen takk til Line for denne flotte utmerkingen, som hun har laget selv! Og som jeg skrev i kommentaren hos deg Line, den fortjener du selv også!

torsdag 20. november 2008

Skulle bare...

Var innom KID i går, skulle bare ha noen gardinringer.... Men der var mye fint, så jeg bare måtte "snope" litt. Hihi. Så nå begynner det å sige inn hos meg også at hjelp(!) det er jo jul snart! Vi har noen bursdager i slutten av november som bli ferdig før jeg begynner å tenke jul for alvor.

Ellers så har det drysset noe hvitt ned fra himmelen i dag som kan minne om snø... Og mer skal det komme sies det. Det gir julestemning det! Er ikke alltid glad for snø, men når det regner i november blir det jammen brunt, svart, mørkt og litt trist syns jeg. Et lite puddelag med snø og klarvær, ja da blir det lyst og trivelig!

Ha en flott dag alle mine venner! Jeg setter utrolig mye pris på dere, og alle deres hyggelige kommentarer! Og på alle de flotte bloggene deres også, selvfølgelig!!!
Klem fra Turid ;)

tirsdag 18. november 2008

Shiva.


Nå har jeg mimret noen timer over Shiva, Schæferen vi fikk i 1982. Har bladd i gamle album og skannet bilder. Har skikkelig kost meg! Shiva var liksom vår "førstefødte"! En utrolig snill hund! Jeg som sprang og gjemte meg bak huset når jeg så en shcæfer som barn, hadde plutselig en i sengen! (Ja hun skulle ikke ligge der, men...)
Det var Oddvar sitt høyeste ønske med schæfer, så da så. Hehe, men jeg var like glad i hun!

Her er Shiva og broren Paco. Er ikke helt siker på hvem som er hvem jeg..hihi. Vi fikk de 3. juledag- 82. Da var de 3 og 1/2 mnd. Fetteren min hadde Paco, så de to var mye og ofte sammen. Shiva hadde fått seg en knekk på halen og kunne ikke brukes til utstilling. Men vi ønsket oss en kosehund og det fikk vi!
Min fetter og Paco bodde hos oss de første dagene, og vi tok nok feil hund mer enn en gang. Oppdaget gjerne feilen når "Shiva" prøvde å lette på foten og skulle skvette litt... Obs -feil hund!

Shiva og meg!

Gøy med pinner i snøen! Var faktisk leken hele livet Shiva!

Leker med vann-bøtte. - Oi vannet ble borte...?

Shiva og ungene vokste opp i sammen, og ble kjempegode venner!

Tina ville sitte på "fanget" til Shiva, og han lå helt rolig. Men så hadde hun jo mat i hånden da...

Nå ungene var ferdig med bassenget la plutselig Shiva seg oppi! Hehe, det var nok skikkelig varmt den dagen!

En god klem! 1995.

Den dagen vi måtte ta farvel med Shiva, var en forferdelig dag. 16 juni 1997. Shiva var 14 1/2 år. Bare tenk dere å måtte fortelle ungene på 10 og 12 om avgjørelsen vi var nødt til å ta!!!Kommer vel aldri helt over det. Jeg ville ikke ha hund igjen...for de døde jo bare...

Men heldigvis kom det en dag hvor jeg forandret mening. Og det skal jeg fortelle om en annen dag. Nå må jeg gjøre noe "fornuftig! (Hehe..les jobbe litt i huset!)

Takk for at dere ville "høre" på meg! Det var godt å fortelle om hun!

- Vi savner deg Shiva!

mandag 17. november 2008

Tusen takk Besta!

Tusen tusen takk BESTA for denne skjønne awarden som jeg fikk av deg i forrige uke! Skikkelig søt da!
Jeg vil gjerne gi den videre til Monica S. En koselig bloggvenn! Hun har en flott blogg og så oppdaget vi tilfeldigvis at vi har felles kjente! Takk Monica for alle de fine ordene dine!!!

onsdag 12. november 2008

Blyfrie duftelys?


Lærer stadig noe nytt. Jeg så på "Happy Earth Day" på Oprah Show forrige dagen. Og ikke visste jeg at på vanlige duftelys inneholder veken bly! Så jeg har undersøkt litt på nettet og funnet disse søte duftelysene som garantert er blyfri! De inneholder heller ikke parafin. Ulikt de fleste duftlys (som inneholder voks fra parafin og syntetiske dufter) så brenner Natural Magic rent, uten sot, og uten noen av de duftene som inneholder ulike giftsstoffer. De er også dobbelt så store som vanlige lys (1kg) og brenner helt opp til 55 timer.
Kanskje vi bør etterlyse økologiske duftelys i vanlige butikker... Har en følelse av at riktig mange av oss koser oss med masse lys nå i mørketiden!
http://gimleparfymeri.wordpress.com/tag/stearinlys/
Lurer på om dette gjelder vanlige lys også, og om dette er så veldig "farlig"? Kanskje noen som vet mer om dette enn meg?

tirsdag 11. november 2008

Konkurranse.





Moseplassen har utlyst en konkurranse. Frøken Fugl 2008. Hvem har hagens vakreste vinterblomst?
Og her hiver jeg meg på i siste liten!
Med Frøken Trippen.
Hun kom til oss, for å se om der var noe smakfullt i Kokusnøtt-skålen vår! De andre fuglene bare flakset bort hver gang ho mor sjøl prøvde å forevige de. Men lille Trippen syns innholdet i skålen, solsikkefrø, smakte så fortreffelig at hun ble sittende! -Hele skålen for meg selv!, tenkte hun nok, -best å bli til tross for blitzingen! Og det var ikke det dummeste hun gjorde, for i takknemlighet for poseringen ble skålen fylt med masse godsaker hver dag, hele vinteren igjennom!


Trine.

Petunia hadde et så flott innlegg i går, om alle sine dyr oppigjennom årene. Det fikk meg til å sitte å mimre litt over våre dyr. Det har blitt noen hunder og kaniner. Før vi fikk vår 1. hund, da jeg var 10 år, så var jeg faktisk litt redd hunder. Særlig de store. Og møtte vi en schæfer på veien husker jeg hvordan min venninne og jeg løp og gjemte oss.

Så var det i 1968. Min venninne og jeg møtte på en eldre dame som var ute og luftet hunden sin Bamse. Med seg hadde hun lille Trine fra Bamses siste kull, som hun ennå ikke hadde funnet noen eiere til. Hun var bare så nydelig, et herlig svart nøste, virkelig til å spise opp. Bare 8 uker gammel. Vi ble stående å kose litt med den søte valpen, så sier min venninne - Spør om ikke dere skal ha hund da, Turid. ( Min venninne sin familie hadde allerede Basse, fra et av Bamses tidligere kull.) -Nei vi skal nok ikke det, men jeg løp nå inn og spurte foreldrene mine.

- Nei vi skal ikke ha hund! Det lød så bestemt at jeg bare løp ut igjen. Der stod veninnen min på trappen med valpen i armene. Vis den til din mor og far da! Jeg bar hunden inn og la den på fanget til min mor.

I mens stod vi spente ute på trappen og ventet... Jeg gikk inn igjen... Min mor som vokste opp med flere hunder, hadde smeltet totalt. Damen som eide valpen fikk komme inn og overtagelsen var i boks. Plutselig hadde vi hund! Jeg jublet! Husker bare hvordan hele familien satt på gulvet med denne søte lille valpen resten av dagen! Da min søster kom hjem, kastet hun et blikk ned på valpen - Hvem sin hund er det? - Det er vår! - Er det vår?!!! Hun smilte stort, så havnet hun på gulvet med nøstet hun også. For en glede! Min hundeskrekk ble kurert for alltid.

Vi var bare så glade i lille Trine alle sammen! Min store skrekk som barn var at hun skulle dø. Men lille Trine levde i nesten 18 år.
Det er snart 24 år siden nå, men minnene om Trine vil leve i oss for alltid!


Skjønne Trine i campingstol på terrassen.
Jeg var alltid stolt når noen spurte meg hvilken rase hun var... Jo flere jo bedre tenkte jeg.
-Moren var blanding av Buhund og Terrier, og faren Puddel.


Trine i snøen.

Trine fikk være med på alle ferier og turer med familien! Her på fergen, sammen med min mor og meg, i 1973.

Trine avkjøles av min far i sommervarmen! 1973 (Vittig å se min far med snadden i munnen..hihi.)

Kan love flere historier om lille Trine. Og om schæferen Shiva, kaninene Hermann, Snoopy og Alfa. Og om Joey-hunden som vi har nå.