Så var det kaninene sin tur.

Familien ønsket hund igjen, men ikke jeg. Tilslutt gikk jeg med på å få kanin. Så i juli -98 kom vi hjem med et lite nøste på 5 uker , bare 305g. Og siden han var av typen Hermelin, fikk han navnet Herman.

Ungene syns det var stas!

Vokste fort! Men dessverre ,etter bare 1 år fikk han problemer med magen og døde tidlig en lørdagsmorgen! Veldig trist!!!

Vi var jo ikke blitt lei av kaniner på så kort tid, så noen mnd etter at Herman var død, kjøpte vi like godt to dvergveddere. Så har vi litt å gå på tenkte vi... (huffda) Hehe.

Her sitter Snoopy. De svarte "rosinene", er ikke rosiner...

Og dette trodde vi var jenten, så hun fikk navnet Alfa. Men da de begynte å sloss, skjønte vi at det var to gutter. Begge ble kastrert og Alfa ble Alfegutten. Offisielt, men ble kalt Alfa til han døde.

Alfagutten. Glad i mat, og tålte det meste. Når vi ristet på esken med "gulrotdrops", kom de begge to. Men han var veldig engstelig og litt utrygg. Når fremmende kom for å hilse lå han lengst inne i buret.

Snoopy som dere ser, var litt mere nysjerrig og sosial. Men tålte ikke all mat, så han gikk noen år på hamstermat.

Siden de fremdeles sloss, måtte de ha hver sitt bur. Men ute på terrassen kunne de få løpe litt i lag. Ser ut som om de er beste venner her, men kan love dere at få sekunder etterpå måtte vi skille de.

De ble gode venner med Joey, særlig Snoopy som spaserte rundt og under han som ingenting. Og Joey elsket gulrotdropsene deres! Og når jeg gikk ned med vanlig gulrot til de, måtte den alltid deles i 3, for Joey var med.

Lille Morty fikk akkurat bli litt kjent med de også.

I år døde dessverre begge to. Alfa 21.februar, og Snoopy 1. juli. De ble ca 8 1/2 år gamle.

Etter så mange år med kanin er det tomt etter de. Savner trampingen, men ikke om natten, og jippi hoppene og raslingen nede i burene...